søndag 2. desember 2012

Å glede, gleder, glad, har handlet

Sakte, men sikkert har julen så smått sneket seg inn i vårt ringe hjem. Årets første julestressrunde er nemlig gjennomført, og jaggu ble det ikke pose på pose spekket med gaver til store og små (flest store) denne gangen også.

Nå har det seg slik at jeg mest sannsynlig er født med en rettferdighetssans som overstyrer det meste. Denne sansen er veldig god å ha i jobbsammenheng, men kanskje ikke så kjekk på handletur. I sistnevnte tilfelle fungerer den nemlig slik at jeg ikke kan bruke masse penger på alle andre uten å unne meg selv noe fint for alt strevet. Solidaritet i praksis, vil jeg påstå!

Når verdens beste søstre i Grenefamilien nettopp har flyttet inn på kjøpesenteret, var jeg heller ikke vanskelig å overtale.


Juletrær i ulike størrelser fikk lett bli med i kurven. De er i grunn ikke så ulike Kählerfigurene jeg har ønsket meg siden jul i fjor, men gud bedre, så mye billigere!


Jeg er materialistisk. Fine ting gjør meg glad. Glade mennesker er godt selskap. Godt selskap gjør andre glade. Ergo: det er til alles beste at Frøken Fransen kjøper seg fine ting med jevne mellomrom.


(Mer) gavepapir ble også med meg hjem. Nok en ting som vil medføre glede i mine venners verden. Kjære vene, som jeg sprer omkring meg med lykke om dagen!



Alle skribenter med respekt for seg selv bør ha et solid lager med kort! Det hadde jeg i bakhodet da jeg stupte ned i kurven med kortgodbiter, og plukket med meg av hjertens lyst.

Nå sitter jeg i sofaen. Glad etter å ha fått fine ting, glad etter å ha gjort andre glade, og glad jeg snart er ferdig med helgens siste forberedelser til uka som kommer;


... Fargene på omslagene er i alle fall litt julete, om ikke annet! Dessuten veier jeg opp den overfladiske gleden jeg opplever av nye ting, med den nerdete gleden jeg får av å lese om EØS.


Glad første søndag i advent til deg!

torsdag 29. november 2012

Kudos

Jeg har fått ros! Og ikke av hvem som helst, men av Søte Søtesen fra Søteland, bedre kjent som Ida Talette. Av og til har jeg følelsen av at jeg blogger mest for min og mammas del, så da er det jo så koselig å få positiv respons av folk som ikke skylder meg noe, eller som jeg ikke er i slekt med.


Med rosen fulgte det en oppfordring. Jeg fikk nemlig i oppgave å spre det glade budskap, og henvise til fem bloggere som inspirerer meg, og gjør meg glad. Jeg er jo et konkurransemenneske, så utfordringen tar jeg på strak arm! Dessuten velger jeg å ta det på rim. Here goes:

Marsipan og Smilefjes
Fra første gangen jeg traff deg
visste jeg at du var som skapt for meg
Vi kniste og lo, fortalte hemmeligheter på do
Et vakrere menneske har aldri krysset min vei!

Ballerinakrøll
I Trøndelag finnes mye bra
som barter, bruer og Tippeliga
Likevel er det én ting du må få med deg der
Hun sjarmerer alle med kinn som røde bær;
Norges flotteste ballerina!

Nordic Leaves
Hennes stilsans er feilfri og stunning
Når jeg ser bildene smelter jeg som honning
En kunstner med interiør
Jeg sier som seg hør og bør;
Hun er Norges ukronede bloggdronning!

Fargebarn
Med svart/hvitt og sans for det lille ekstra
gjør Fargebarn deg raskt hekta
En ordtryller av rang
med humor som dagen er lang
Jeg vil på fargefest med hele slekta!

Kaspara
Med nettverdenes vakreste navn
sprer Kaspara glede og savn
etter barndommens gleder og lykke
Smilende som et levende smykke
Man skulle hatt olivenboller i hver havn!





Takk for at dere er jentene dere er, og for at dere inspirerer, gleder og får meg til å smile! Utfordringen ligger nå hos dere. For en blomsterbukett!


søndag 18. november 2012

Å klikke eller ikke klikke



Man vet at det kanskje er på tide å roe ned et par hakk, når sjefen tar deg inn på kontoret sitt for å fortelle deg en historie om ei jente det klikka for. Hun kunne fortelle at jenta var sliten, og ligger på galehus i dag, stroppet fast til sengen. Når oppfølgingsspørsmålet er "Er du sliten om dagen, Tullefrans?", kunne jeg ikke annet enn å innrømme akkurat det. Jeg forsikret imidlertid om at jeg ikke trodde det kom til å klikke for meg med det første.


Da jeg våknet i dag tidlig, våknet jeg stressa. Det gikk bortimot ett minutt før jeg klarte å ta innover meg at jeg ikke skulle gjøre noen verdens ting...! Det er lenge siden sist. På mange måter rives jeg litt i to om dagen, og jeg løper mellom jobb, hjem og verv som om det sto om medalje.

Alle løper maraton, jeg har vett til å løpe sprint.



Fridager, søndager, formiddager, ettermiddager, kvelder og netter - alt kan regnes om til tid. Tid man kan bruke på politikk, aktivitet og engasjement. Tid man kan bruke på en slik måte at man føler man utgjør en forskjell! Man kan aldri få for mye tid.


Problemet dukker opp når man ikke har nok tid. Man kan risikere å ende opp med skyldfølelse for alt du ikke fikk gjort. Man må prioritere, og det er sjelden stas å prioritere bort noe man helst skulle satset mer på. Man må være litt sterk om man skal holde ut i det lange løp. Sterk og fokusert, og sikker på at du har prioritert riktig!


På mange måter må man være sin egen motivator, og du må bekrefte overfor deg selv at du gjør det som er rett. Er du heldig, som meg, så har du også mennesker rundt deg som hjelper deg opp og frem, og som du kan lære av og le sammen med. Kjempe med og gråte litt med. Jeg trenger all hjelp jeg kan få, for i Fagforeningssammenheng er jeg en junior. Jeg er som en vaklevoren kalv uten erfaring og kunnskap nok til å stille opp mot oksene.


Når jeg av og til virkelig tenker på hva jeg holder på med om dagen, blir jeg sittende med en følelse av skrekkblandet fryd. Jeg har aldri hatt det så moro før noen gang, samtidig som jeg aldri har hatt større ansvar på mine skuldre. Jeg tror på mange måter jeg har vokst 20 centimeter i høyden det siste året, og jeg begynner å innse at fallhøyden øker proposjonalt.

Når man innser det, er det så inderlig godt å vite at det faktisk er helt OK å snike seg ut midt i en konferanse for å lage snøengler på bakken. Å ligge i snøen med høye hæler og le!


Det fortalte jeg ikke til sjefen min, da hun fortalte historien om jenta det klikka for. Det er nettopp slike ting som gjør at jeg beholder harmonien.

søndag 28. oktober 2012

Å se i taket

Denne helga har jeg gruet meg til en stund! Den har nemlig vært markert med oppussing i avtaleboka. Det kan jo i og for seg være moro, men her snakker vi flytting og tildekking av møbler, skruing, sparkling, maling av tak og festing av taklister. Ikke noe å le av, med andre ord! MEN alt er jo verdt slitet til slutt, og endelig er stua ferdig!




Taklampen jeg kjøpte på jobben for 7-8 måneder siden har endelig kommet opp (vi ville jo ikke henge den opp før taket var malt, må vite!), og jeg elsker den! Dessuten har vi fått oss mer oppbevaringsplass i form av to moduler fra barneavdelingen på Living. Jeg er jo rimelig barnslig og umoden til tider, så det passer meg bra.




Den overdådige filmsamlingen har fått plass i stua, hvor den hører hjemme. Og jeg liker det, faktisk! Noe jeg ikke liker så godt er rynkene i sofaen. Jeg skulle gitt mye for en nett, luftig, stilren og enkel treseter. Det står i grunn kun på Lille Blå (samboeren), og jeg jobber med saken. Daglig.



Endelig er også en kontorstol kommet på plass, og jeg har sortert papirer til den store gullmedaljen. Omsider får vi kanskje en kontorkrok som faktisk benyttes til kontorismer! Jeg har planer om å innta plassen i kveld, da ingen dag kan være 100 prosent fridag når man holder på som meg. Hurra for gjennomføringsevner! Men først skal jeg sette meg til rette i sofaen og se i taket. Det fine, fine taket.

torsdag 18. oktober 2012

Sarajevo

Jeg er nødt til å reise tilbake til Sarajevo en gang. Det er kanskje ikke stedet man først tenker på når man vurderer feriedestinasjoner, men det bør man absolutt begynne med! Byen er rett og slett vakker, og jeg ble betatt etter noen minutter langs elven som deler byen i to.




Det er rett og slett ikke feil å kunne svinse rundt i skjørt i 27 grader i slutten av september, og alle vi møtte på vår vei tok oss i mot med åpne armer og hjerterom. Selv militærmennene - som det krydde av! Felles for alle var at de gikk med pose i hånden. Nysgjerrig som jeg er forsøkte jeg å sniktitte i disse posene ved flere anledninger, men det er grenser for hvor mye man gjør ut seg av rundt bevæpnede grønnkledde.


Bosnia-Hercegovina generelt og Sarajevo spesielt har jo en grusom historie i sekken, og det er ikke engang lenge siden alt fant sted. Det slo meg mange, mange ganger at menneskene på kaféene, i butikkene, i parkene og bilene mest sannsynlig har opplevd ting jeg aldri kan forestille meg. Mine jevnaldrene kvinner og menn har vært førstehånds vitner til massakrer, urettferdighet, krig, død og lidelse, uten noen mulighet til å rømme eller slippe unna.


Mellom april 1992 og oktober 1995 var Sarajevo offer for den lengste beleiringen i moderne historie. Krigsstyrker fra den Jugoslaviske Nasjonale Hær benyttet seg strategisk av byens plassering i Sarajevodalen omgitt av høyder på alle kanter. Man kom seg verken inn eller ut av byen i løpet av alle disse årene. Vann, vareimport og strøm ble kuttet, og folk manglet grunnleggende livsnødvendigheter.


Innbyggerne ble systematisk utsatt for krigsforbrytelser og terror. Skoler, sykehus, brødkøer og begravelsesfølger ble beskutt og bombet. I gjennomsnitt ble det drept 10 mennesker hver eneste dag gjennom hele beleiringen. Enda flere ble skadet. Hovedgaten i Sarajevo ble kjent som Sniper Alley, siden folk ble tilfeldig beskutt fra åsene rundt.


Iløpet av beleiringens 1425 dager, fallt det i snitt 329 granater hver eneste dag. Dette tallet toppet seg 22. juli 1995, da hele 3777 granater detonerte i hovedstaden. Mange steder kan man se såkallte Sarajevoroser i gatene. Dette er spor etter granatangrep, som senere er fyllt opp med rød harpiks.


Man kan ikke besøke Sarajevo uten å ta et dypdykk i historien, og det vil gå innpå en. Det er også viktig å ikke glemme hva som har skjedd.

Nå, nesten tjue år siden beleiringens slutt, har det skjedd enormt mye i byen. Gamlebyen er fantastisk med sine smale gater, uteservering og håndlagde smykker. Maten er til å drømme om, og is får man aldri nok av! Utelivet var det heller ingenting å si på, og vi ble nok sittende lenger enn strengt tatt nødvendig og forsvarlig.








Jeg sier det igjen: Sarajevo skal jeg tilbake til en gang. Det fine er at jeg ikke engang kommer til å spare opp til nok en slik tur: ta med en tusenlapp og du er sjef i en uke! Et hett tips fra meg, altså.


fredag 5. oktober 2012

Midt i mellom

I etterkant av jenteturen vår, har jeg hatt flere sanger på hjernen. Et knippe som kan nevnes er:

  • The long and winding road - The Beatles
  • The road to hell - Chris Rea
  • Country roads - John Denver
  • On the road again - Willie Nelson
  • Please forgive me - Bryan Adams (denne er kun på listen fordi den var en av ytterst få engelske sanger spilt på serbisk og bosnisk radio)
Torsdag morgen la vi ut med godt humør og delvis enighet om hvilken vei vi skulle kjøre. Målet for turen var Sarajevo, Bosnia, og estimert reisetid var ifølge Google Maps i underkant av sju timer. Vi fikk også en god start på turen da kokken på hotellet personlig fulgte oss ut og pekte i retning av grensa.




Etter en halvtimes tid fant vi ut at vi var på feil riksvei, og vi var alle enige om at det var kokkens skyld. Heldigvis kom vi over en alternativ rute.





Noen som har sett Children of the corn? Det har jeg...

Større veier dukket plutselig opp, og vi fikk virkelig sett mye av Serbia i strålende solskinn.






Grenseovergangen til Bosnia gikk knirkefritt, men vi hadde brukt lang tid. Veldig lang tid, og det begynte fort å mørkne. 


Det ble faktisk så mørkt at kameraet mitt ikke ville ta flere bilder, om jeg så ba instendig. Veien videre var også svært lang, og vi ble stoppet av politiet at par ganger til. Akkurat DET var likevel bare peanøtter mot vår siste opplevelse før Sarajevo; Vi var temmelig sikre på at vi hadde kjørt grundig feil i bekmørket, og befant oss i svarteste skogen med markerte minefelt på begge sider av veien. Plutselig kunne vi skimte et lys i det fjerne, og svingte inn på parkeringsplassen til det som viste seg å være en nedlagt resturant for å kikke på kartet. En mann dukker opp i vinduet, betrakter oss en stund, og forsvinner igjen. Midt i kartlesingen blir vi overrumplet av sju voksne menn på rekke og rad på vei ut av bygningen mot bilen vi sitter i. 

Mannen i front bærer på en ljå. En L-J-Å. Av typen stor. I mangel på bedre metaforer vil jeg si at Fiaten vår fikk ben å gå på, og min søster rygget som hun aldri har rygget før! Da Sarajevo etter noen heseblesende mil viste seg frem i all sin prakt, kan jeg med hånden på hjertet si at bilen vi satt i umiddelbart ble 20 kilo lettere grunnet ren og skjær befrielse.

Og Sarajevo? Det kommer i et eget innlegg. FOR en by!